05.01.2008
Anaké var min venn. Min bedre halvdel. Mitt alt! Dette er til deg.
Helst siden jeg møtte deg har vi holdt sammen i tykt og tynt. Hvis jeg noen gang skal si at jeg at jag har følt meg i et med noe må det bli deg. Du gjorde alltid ditt beste og ofte var dette mer enn nok. Vi var partnere, bestevenner og sjelevenner. Følte alltid at vi var meant to be. Lille deg på dine 139cm.
Vi har gjort så mye utrolig flott sammen. Mine beste stunder har jeg hatt med deg<3 Husker første gangen jeg så deg.Det var på Melsom og jeg skulle ha min aller første ridetime. Jeg gledet og gruet meg, men da jeg så deg visste jeg det var noe, men kunne ikke sette fingeren på det! I løpet av kort tid ble det flere ridetimer og jeg havnet i bakken mange ganger. Jeg var vel da håpløs i dine øyne og fikk flere ganger høre at jeg burde ri en annen hest, men NEI jeg skulle ri deg og slik begynte vår magiske verden!
Vår magiske verden ble bedre og bedre og jeg hadde verdens største grunn til å leve i denne tiden, nemlig DEG. Du skulle bli en venn for livet og bli hos meg til du ble gammel og grå. Dette har vært bestemt hele tiden! Og du og jeg vokste oss sterke som en ekvipasje. Vi har selvfølgelig hatt våre diskusjoner, da du er en bestemt dame, men har jeg spurt vær så snill så har du gitt alt. Du hoppet, gikk dressur,løp på tur og trakk vogn. Å jeg var så stolt over deg og over at du var min<3 Og du vil alltid være min<3 Mammas lille engel.
Sommeren 07 skulle du få føll og vi gledet oss=D Otine kom til verden, men vi var vel ikke så heldige den gangen var vi vel? Men du var verdens beste mamma og de 11 dagene du og jeg fikk med henne vil jeg huske som hvor tapre dere to var. Hva slags fightere dere var, du ga deg ikke men vi måtte til slutt innse at slaget var tapt. Men denne sorgen kunne jeg dele med deg og du hjalp meg gjennom denne tiden. Uten deg vet jeg ikke hvordan jeg skulle tatt det.
Men ingenting kan forklare det som skjedde i går. Da du forsvant fra mitt liv og denne verden. Vi skulle jo kose oss på tur og leke i snøen og ha det morro du og jeg. Akkurat det du likte best, ikke sant vennen? Du suttet på meg som vanlig og vi salte på og rei ut. Skrittet bortover veien og du falt sammen. Reiset deg opp vrinsket og falt igjen. Krabbet bort til deg og prøvde å roe deg ned du vrinsket og du ble borte. Fikk noen kramper og etter dette var du ikke her hos meg noe mer</3 I det sekundet raste hele min verden sammen. Hvordan skal jeg takle dette her uten deg? Akutt sirkulasjonssvikt var det visst. Hvordan kan et så godt og elskverdig liv som ditt bare svikte. Jeg føler dette er så utrolig urettferdig. Men dette skal ikke du tenke noe på lille venn. Du skal bare vite dette: Jeg kommer aldri til å glemme deg, og alltid elske deg<3 Hvil i fred nå jenta mi, Mamma skal klare dette. Med alle de gode minnene fra deg skal jeg en gang klare å tenke på disse og alt du ga meg. Det er en plass i hjertet mitt som alltid vil forbli din!
Både mennesker og dyr legger igjen spesielle spor hos oss når de blir borte. Det er utrolig godt å ha mennesker rundt seg som bryr seg om, men det kan også være vanskelig å snakke om hva som har skjedd.